De vakre Turistveie opover Telemarken vil nu kunne befares langt hurtigere og mere behagelig end før. Automobilen synes at komme til at spille en stor Rolle for den norske Turisttrafik hvis ikke Slitagen bliver altfor stor paa de ujevne og bakkede Veie.
Aftenposten 9.6.1909
Det som i dag er verdensarv og kalles Rjukan-Notodden industriarv ble til på et tidspunkt da både offentlig og privat transport gjennomgikk store endringer. Der apostlenes hester og hest og vogn hadde dominert ble befordringen i økende grad flyttet over til rutebåter, jernbaner, busser og endog private automobiler.
Reisetips
Sjekk ut disse lenkene for å planlegge ditt besøk i Rjukan-Notodden Industriarv:
Bilen kom, men det tok tid. Lenge var den forbeholdt de få som kunne benytte den i sitt arbeid eller var langt mer enn alminnelig godt bemidlet. Blant disse var Sam Eyde, som i 1904 ble generaldirektør for det nystartete selskapet Elektrokjemisk, og året etter fikk samme posisjon i Norsk Hydro.
Med en viss stolthet kunne Eydes sekretær, Tora Kjørstad, 22. august 1906 føre inn i «dagboken»: «Tilbake Kristiania med automobil». Eyde hadde bestilt og mottatt på Notodden en 45-hesters rød Mercedes Benz fra Tyskland, og bilen ble levert med sjåfør!
I 1907 var Eyde med som en av stifterne av Kongelig Norsk Automobilklub (KNA), og han omtales iblant som «bilsportens pioner i Norge». Han hørte nettopp til dem som så en lys fremtid i bilen som transportmiddel, både for folk og gods.
Med hjelp fra politi og brannvesen
Eyde har gitt en beskrivelse av den aller første bilturen. «I Drammen hvor jeg på min første tur gjorde holdt på byens torv, forsamlet der sig over tusen mennesker, og byens politi og brandvesen måtte mobiliseres for å skaffe mig fri passasje da vi atter skulde ta veien fat». Han omtaler også en del andre kjøreturer, og uttalte en gang i et intervju med magasinet «Motorliv» at «den forbauselse, opsikt og skrekk den store mercedes-bil vakte på sin vei, var ubeskrivelig».
Både folk og dyr kunne bli skremt, men Eyde mente hestene tok det hele mer med ro enn kjørerne. «Det hendte at disse lot hest og vogn i stikken og satte til skogs». Så forteller han: «En gang hendte dette med en gammel kone som jeg syntes så synd på at jeg løp efter henne. Efter en hissig forfølgelse lyktes det mig å få tak i det gamle skinn og med gode ord fikk jeg henne langt om lenge overtalt til å bli med mig tilbake og ta automobilen i nærmere øiesyn. Snart blev hun ganske modig, og vi skiltes som de aller beste venner, hun klappet sogar på bilen, men hun betrodde mig senere at hun virkelig tenkte det var fanden selv som var kommet kjørende».
På utlån til Kongen
Den omtalte Mercedesen var i bruk også til en del mer spesielle oppdrag. Eyde hadde ingenting imot å låne ut både bil og sjåfør til landets nye konge. Kongen hadde fra første stund oppdrag hvor det var både praktisk og tidsbesparende å benytte bil. Det gjaldt eksempelvis reiser for å inspisere militærøvelser o.l.
I 1907 ble minst to av de tre bilene som Eyde og Hydro disponerte brukt i forbindelse med kong Chulalongkorns besøk. Kongen av Siam og hans følge la inn et tredagers besøk til Notodden og Rjukan, som del av kongens 100-dagers-reise i Norge det året. Eyde fremhever hvor nyttig det var i den sammenheng å ha tilgang til bil, for man var ikke forberedt på at kongen og hans følge på 13 personer skulle bli mer enn én dag. «Men heldigvis hadde jeg bil, og i løpet av natten blev de nødvendige matvarer hentet fra Kristiania,» bemerker han i sin selvbiografi.
På pengeseddel i Thailand
Et par bilder av de langveisfarende gjestene ble tatt utenfor Hydros Admini på Notodden. Et av disse bildene har tilsynelatende levd sitt eget liv gjennom mer enn 100 år og kan den dag i dag gjenfinnes på restauranter og andre steder både i Thailand og Norge. Fra mai 2018 er bildet til og med å finne på den thailandske 100-baht-seddelen!
Eydes røde Mercedes kom også på en annen måte til å skrive norsk transporthistorie. Eyde var alt annet enn en person som tok et nei for et nei. Han mente for eksempel at det var praktisk å kunne ta bilen med på ferja fra Horten til Moss – og ga seg ikke på det. Det tok en halv time å få løftet bilen om bord, men da det var gjort, var også ideen om bilferje over Oslofjorden unnfanget.
«På kjøretøyet skal storfolk kjennes»
Sigurd Kloumann var ikke mer enn 23 år da han i 1902 ble knyttet til Eydes ingeniørkontor og fikk sine første krevende oppgaver der. I 1904 kom han til Notodden. Han var fortsatt en ung mann da han i 1907 kunne sette seg bak rattet i en nyinnkjøpt Mercedes med registreringsnummer 67. Ungdommeligheten og utålmodigheten tok han med seg inn i kjørestilen. Det finnes avisomtaler av «hurtig kjørsel» og også omtale av mer alvorlige hendelser på veien.
De mindre fordelaktige kjøre-episodene knyttet til Kloumanns navn kan dateres til årene 1907-1909. Når Rolfsens lesebok for folkeskolen utkommer i 1912, er det som om tildragelsene langs veien er glemt. I stedet trer fram bildet av en travel eksponent for tidens sagnomsuste ingeniørkunster. Nå skjer de store omveltninger, et taktskifte i utviklingen som ingen før hadde klart å få til, og det skjer på en måte som gir mening til det gamle ord; «På kjøretøyet skal storfolk kjennes!»
Dette er hva barna på folkeskolen kunne lese: «En dag i vinter som det var 15 graders kulde, ringer ingeniør Kloumann, en av direktør Eydes udmerkede medarbeidere, i telefonen: «Vil De være med til Rjukan?» «Ja» - «Har De ulvepels og storstøvler?» - «Ja» - «Jeg kommer med automobilen klokken halv fire». – «Velkommen!»
Aa jo, jeg kom med op at kjøre. Vi sat paa bukken, for min vert tok chaufførens plads. Han maatte nøie sig med at sitte bak i kalesjen og tute, saa folk kunde høre hvad det var for nogen oberster som kom, og ta vare baade paa sig selv og hestene sine.
Snelandskabet lyste i det deiligste maaneskin. Og vi for som en ving gjennom Bærum, Asker og Lier og strøk kl 5 tvers gjennom Drammen. Kl 6 var vi paa Ekerskogen ved Kongsberg – men der var det saa haalket og glat at hjulene stundom for rundt paa samme flekken, og stundom drev efter siden, saa vi avladelig maatte braastanse og var glad vi ikke gik paa hodet utfor veien (…).
Notodden. Hvem har tændt disse blus? Hvem har gjort Notodden til en by? Hvem har pludselig stampet denne byen op av jorden? Fosse, kunde vi sige, Svelgfossen og Rjukanfossen. Men de har jo i aartusener stampet forgjæves. Nei, vandkraften alene har ikke magtet det. Det maatte være noget at bruke kraften til. Det blev hentet fra luften (…) Norgesalpeteren kaldes den. Det navn har den faat fordi det er norske mænd som har fundet ut hvorledes man skal gaa frem. Kristian Birkeland og Samuel Eyde har æren av det.
Telemarken, sett med japanske øyne
I 1908 er det omtale av den nye industrien i en japansk avis. Den japanske interessen for Norges andre industrielle revolusjon og salpeterproduktet var mer enn stor. Noe kan tilskrives at den første styreformannen i Hydro, Marcus Wallenberg, hadde en bror, Gustaf Wallenberg, som var Sveriges ambassadør i Tokyo. Han skal ha gitt mange oppfordringer om å reise til Norge og besøke Notodden. Sommeren 1908 kom keiserens bror, prins Kuni, med et stort følge av tekniske fagfolk.
Selvsagt var det også noen av japanerne som laget beskrivelser av sin Norges-reise. En omtale i en japansk avis fra et besøk i Telemark utmerker seg: «For øvrig var veien til Tinnoset, likesom tilfellet er med de fleste veie i Norge, særdeles god og uten de bakker man skulle vente i et så bergfullt land. Enkelte steder var siderne av veien forsynet med store, spisse stene, hvis hensikt vi ikke godt kunne forstå. Antagelig var de anbrakt der for at reisende som ved en ulykke ble slynget ut av vognen ved at spiddes på de skarpe stene kunne finne en hastig og sikker død i stedenfor at forslå seg mot bakkene eller drukne i de drivende strømme».
Til førstegangstjeneste i egen bil
Det sies at direktør O.H. Holta I Tinfos-selskapene til å begynne med var skeptisk til de nye automobilene. Han mente man som passasjer burde ha tilgang til en håndbrems i baksetet! Det lot seg nok ikke ordne. Men fra 1914/16 er både han og broren Hans H. Holta oppført som medlemmer i KNA. O. H. Holta eide en Caddilac med registreringsnummer H-22. Hans H. Holta hadde en Paige med nr. H-201.
Halvor B. Holta var nok betydelig mer bilinteressert enn sin far Ole H. Han fikk sin første bil, en Scripps Booth 1916 med registreringsnummer H-209, da han fylte 18 år. Da han møtte til førstegangstjeneste på Hvalsmoen, ankom han med egen bil. Noe slikt hadde nok ikke skjedd før. Den samme Halvor B. Holta opplevde i sine tidlige år som bilist at dårlige veier og dårlig gummi i dekkene var en mer enn dårlig kombinasjon. En gang tok en bilreise fra Tunga gård over Meheia til Bolkesjø en hel dag. Den lange reisetida skyldtes «i all enkelhet» mer enn 10 (!) punkteringer underveis.
Av Trond Aasland