Eventyret om Rui-søstrene

Det var en gang to kortvokste søstre, Gurine og Ingerine, som aldri hadde vært utenfor den vesle Telemarksbygda si. En vakker dag fikk de en invitasjon fra selveste kong Olav og ble landskjente som «Rui-søstrene».

Ingerine og Gurine Schevenius, Rui
Rui-søstrene skal på besøk til kongen.. Fotodato: 1957
Foto: Åsgeir Valldal/Dagbladet/ALL OVER NORWAY / ALL OVER PRESS *** Local Caption *** Schevenius,Gurine
Schvenius,Ingerine
Ingerine og Gurine Schevenius, Rui Rui-søstrene skal på besøk til kongen.. Fotodato: 1957 Foto: Åsgeir Valldal/Dagbladet/ALL OVER NORWAY / ALL OVER PRESS *** Local Caption *** Schevenius,Gurine Schvenius,Ingerine

Dalen i Telemark

Kledd i skaut og forkle, krumbøyde av års slit og strev, og knapt 120
centimeter på strømpelesten, var de begge av en slik støpning at man skulle tro Asbjørnsen og Moe hadde diktet dem opp. Til og med navnene deres hørte hjemme i eventyrland. Men Gurine og Ingerine var virkelige nok. Nå er det flere tiår siden de to «Rui-søstrene» gikk bort, men fremdeles er det folk i Telemark som husker disse eiendommelige søstrene.

– De var fromme, snille og veldig glade i barn. Og selv om de så litt spesielle ut, var det ingen av barna mine som var redde for dem. Når vi var på besøk på Rui, fikk barna alltid litt smågodt av dem. Og Ingerine hadde stor glede av å løfte min lille datter opp i luften. Til tross for at hun var liten og sped, hadde hun ingen problemer med det. Og både hun og datteren min frydet seg i hverandres selskap, sier Lisette Haukelidsæter (94), som var naboen til Rui-søstrene.

Lisette er opprinnelig hollandsk, men møtte kjærligheten i norske Ivar og bosatte seg i lia, høyt over tettstedet Dalen. Her har hun en makeløs utsikt over mektige fjell og den vakre innsjøen Bandak. Rundt 300 meter lenger inn i dalen for Lisette bodde Rui-søstrene.

Hør Telemarkspodden: Rui-jentene: Arven etter Ingerine og Gurine

Reisetips

Sjekk ut disse lenkene og planlegg din ferietur til vakre Dalen:

For mer inspirasjon om Telemark se: visittelemark.no

Lisette Haukelidsæter , naboen til Rui-søstrene. Herfra stuen til Rui-søstrene.
Lisette Haukelidsæter , naboen til Rui-søstrene. Herfra stuen til Rui-søstrene.

Handlet hver torsdag

– Jeg hadde jevnlig kontakt med dem, og kanskje mest med eldstesøsteren Ingerine. Det var hun som dro ned til bygda for å
handle. Det gjorde hun én gang i uken, og det var alltid på torsdager
– sommer som vinter. På vei hjem kom hun ofte innom meg. Hun ville alltid sitte på kjøkkenet. Det var liksom for fint for henne å sitte i stuen. Den gang hadde jeg hestehale, men jeg husker hun sa at jeg burde krølle meg, sier Lisette og smiler over minnet før hun fortsetter:

– Ingerine var kjent over hele distriktet som en som kunne spå i kaffegrut. Det fantes knapt et menneske som ikke var blitt spådd av henne hjemme på Rui. Og det sjarmerende var at hun fortalte samtlige hun spådde at de ville få et langt og godt liv og at de ville vinne en stor pengepremie. Det fikk selvsagt også jeg høre. Og det med et langt og godt liv, stemte nå i hvert fall, sier Lisette som har passert 90 år og ler godt.

Hver eneste torsdag dro Ingerine ned til tettstedet Dalen for å handle. Hun førte nøye regnskap etter hver torsdagshandel.

Ingerine er på torsdagshandel hos kjøpsmannen i Dalen

Gurine (t.v) og Ingerine var sammen hver eneste dag gjennom et langt liv.

Rui søstrene på Dalen

Sverget til naturalhusholdning

Det var søstrenes far som i sin tid slo seg ned på det vesle småbruket langt der oppe i steinrøysa i hjertet av Telemark. Han var opprinnelig
svensk, og het noe så fint og fremmed som Johan August Schevenius. Han og kona fikk seks barn som vokste opp. Gurine og Ingerine var de to eldste. Familien på åtte bodde i en stue som kun var 20 kvadratmeter stor.

På Rui drev de et småbruk på den gammeldagse måten. De ga aldri slipp på naturalhusholdningen og byttet sine produkter med andres. På småbruket var det et par kyr, noen sauer, geiter og høner. Her ble det dyrket bygg, poteter og grønnsaker. Redskap kjøpte de ikke, de laget alt selv. Hest og vogn hadde de ikke råd til, så her måtte man trå til med egen muskelkraft. Det var hardt arbeid som gjaldt på Rui, fra tidlig om morgenen til sent på kveld. «Spaden må gå jevnt», som faren sa.

Og barna var med fra tidlig alder. Men pappa Johan August var også nøye med at barna fikk åndelig føde. De gikk på skolen (de første årene bare 21 dager i skoleåret), og faren abonnerte på flere aviser. Det var viktig at barna fikk lærdom og kunnskap, mente han.
Ellers var det sparsommeligheten som regjerte, og hardt arbeid var en dyd. Men søndagen var hellig.

Eidsborg Stavkyrkje der søstrene og far Schevenius ligger gravlagt 

Side 11_bilde 1_Liten_Rui_plassen_UtenFilter

Knyttet til hjemstedet

Av seks søsken utvandret hele fire av dem til Amerika. Men de to eldste, Gurine og Ingerine, ble værende – både av plikt, men også av glede og kjærlighet til hjemplassen. For det var på Rui livet hadde sin mening. Og de mente at det umulig kunne finnes et vakrere sted på jord, så hvorfor skulle de forlate småbruksplassen?

Det var nettopp denne enkle livsvisdommen søstrene delte med journalister og andre nysgjerrige som kom på besøk. En av dem, Dagblad-journalisten Knut Eidem, dristet seg likevel til å spørre om det virkelig ikke var ett eneste sted i verden de hadde lyst til å se.
Amerika? Nei, det fristet ikke. En tur til Skien, da, «hovedstaden» i Telemark? De ristet på hodet.

Ingerine og Gudrine foran huset. Du kan fint spasere opp dit for å se på huset og ikke minst på den vakre utsikten.
Ingerine og Gudrine foran huset. Du kan fint spasere opp dit for å se på huset og ikke minst på den vakre utsikten.

Men til slutt medga de, halvt på spøk, at det kunne vært stas å se slottet i Oslo og å besøke majesteten der, selveste kong Olav.

Dette svaret kom selvsagt på trykk i reportasjen om dem, og så viste det seg at kong Olav leste artikkelen om disse to originale, småvokste damene. Ikke lenge etter kom det en invitasjon fra slottet: De var
hjertelig velkomne!

Slik gikk det til at Rui-jentene satte seg i baksetet på journalistens bil og tok fatt på den nesten fire timer lange reisen til hovedstaden.
Underveis var det mye som forskrekket dem: fabrikkene og all røyken som kom ut fra kjempesvære piper, alle mennesker som kom både herfra og derfra – og ikke minst asfalterte veier med busser og biler. Alt var dem helt fremmed og dermed litt skremmende.

Dalen i Telemark, Februar 1955.
Ingerine (th) og Gurine Schevenius (83 og 81 år gamle) bor alene på plassen Roi eller Rui i Dalen i Telemark. Tiden har stått stille på denne lille plassen høyt oppe i fjellheimen. Her de to sammen. Ingerine peker på fotografen og spør: "Er det springvatn i Kristianaia?"
Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix
Dalen i Telemark, Februar 1955. Ingerine (th) og Gurine Schevenius (83 og 81 år gamle) bor alene på plassen Roi eller Rui i Dalen i Telemark. Tiden har stått stille på denne lille plassen høyt oppe i fjellheimen. Her de to sammen. Ingerine peker på fotografen og spør: "Er det springvatn i Kristianaia?" Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix

Besøkte kongen på slottet

Audiensen hos kong Olav ble en ren glede. Riktignok syntes begge
det var merkelig at kongen satt der uten rød fløyelskappe og langpipe, slik de hadde lest i bøkene at konger gjorde. Men kong Olav var en gild kar. Han tok seg god tid i samtalen med dem, og etter en innledende prat tok han de to små søstrene i hver arm, beskyttende, varmt og kjærlig, mens han viste dem rundt fra rom til rom og forklarte og svarte på spørsmål.

Humor og varme

– Det har falt mye regn hos dere i sommer? sa majesteten.
– Jau, svarte den største av de to små søstrene, hun som het Ingerine.
– Det hev vøri mykkji nedbør. Men så la hun unnskyldende til: – Det kan ikkji kongen noko te!
Ingerine blunket over til Gurine, hun som alltid hadde det med å
nikke tilbake når storesøster førte ordet. Og denne replikkvekslingen
mellom kong Olav og henne fortalte begge to om så lenge de levde.

Det var to takknemlige søstre som takket for seg da audiensen
– som ble strukket lenger enn oppsatt – var over. Denne dagen på Slottet og hos kong Olav var noe de aldri glemte. Men de skrøt aldri av det. Det var først når folk spurte om de virkelig hadde møtt kongen, at de nikket et kort «ja».

Tilbake til hverdagen

Nei, besøket på Slottet endret dem ikke, og livet på småbruket fortsatte som før. Det ble egentlig enklere desto eldre de ble.
Kyr, geiter og sauer ble enten solgt eller slaktet, og til slutt ble
også hønene historie.

Med sine små, ivrige og krokbøyde kropper fortsatte de med å slå gress og høy helt til de var langt oppe i åttiårene. Da fikk de begge plass ved helseheimen på Dalen, og naturlig nok fikk de dobbeltrom. På helseheimen fantes et felles badekar for alle beboerne. Det gjorde stort inntrykk på søstrene. Noe så fint hadde de aldri sett før.

Men de lengtet tilbake. Fra vinduet sitt på helseheimen kunne de se opp til plassen sin høyt der oppe i fjellet.
I 1963 gikk Gurine bort, 90 år gammel. Da gråt storesøster Ingerine sårt, og livet mistet mye av sin mening. To år senere døde Ingerine
også. Hun ble hele 93 år gammel. Noe av det siste hun skulle
ha sagt, var:
– Nu skene soli på Rui!

Tekst: Knut Hovind Foto: Anne Elisabeth Næss og Scanpix- Hjemmet 

Historie