Om

Når Dynni girer opp deilig skittent og bluesrocka med L.A
Woman , er det som de sparker opp ei rusten tidsluke tilbake til 1971- året da The Doors ga ut sin beste plate og Jim Morrison sjøl døde bare noen måneder etter. Skal du være et hyllestband, er det jo tryggest å velge et band som ikke selv spiller i samtiden, MEN Dynni tolker The Doors med den største respekt, samtidig som konserten formelig bobler over av spilleglede karene imellom og det er så tøft, så innsmigrende, så sensuelt og så velspilt, så dansbart og så himla gøy og tidsriktig, at når de er ferdig, ja så vil du selvfølgelig bare ha flere låter, please! Dette er dønn seriøse og ordentlige karer, men som du kjenner at er herlige happy når de står på scenen.

Og med en setliste, som perfekt speiler det at The Doors er og blir et av tidenes kuleste rockeband. Og riktig takknemlig skal vi jammen være for at Dynni tar på seg jobben, med å hente opp disse skattene av noen låter og gjøre dem så spill levende for oss, over 50 år etter. Dette er rett og slett befriende konsertmoro å kunne tilby publikum. En orgelbuldrende reise tilbake i historien, med en sjarmerende gjeng der på scenen som er veiviserne og viser hvordan dykkelina til gullskattene til The Doors, solid er festet nedover og bakover i tiden. Denne moroa anbefales på det varmeste og finn veien til dansegulvet, for dette er musikk som bare roper på gira glede og livsutfoldelse fra publikum også.