Gorningen, Gea Norvegica Unesco Global Geopark

Om

Bygda vokser fram  
Tolv økser fra Holte-Kvisla regnes som tegn på en stabil vinterbosetting fra bronsealderen. Pollenanalyser viser en endring rundt 1800 f.Kr. Da ble vegetasjonen preget av husdyrhold. Den beste jorda ser ut til å ha vært i bruk fra rundt år null, og ved Torsholt er det funnet spor etter korndyrking datert til 440 e.Kr. Røyser, Siljuhaugen og stokkebåten fra Lauv er tydelige tegn på et bygdesamfunn i vekst. Veksten fortsatte inn i middelalderen, men etter svartedauden mistet bygda egen organisasjonskraft og falt inn under Eidanger.

Leilendingsbygd
Tømmereksport vokste fram på 1500-tallet, men kongelige sagprivilegier tok over på 1600-tallet. Utmarka ble nærmest verdiløs lokalt, og skogen ble solgt billig til Larvik Grevskap og Løvenskiold-Fossum, som fikk kontroll over vassdrag, skog og folk. Leilendinger og husmenn i dalen levde nå av tjenester for Moholt jernverk, med hogst, milebrenning, kølakjøring og diverse håndverk. Rundt første verdenskrig var tida ute for husmannsplassene, og folk måtte kjøpe eller forpakte bruket sitt. Mange plasser forsvant helt.

Fløtermiljø
Tømmerrenna mellom Gorningen og Lakssjø står som et monument over ei fløterhistorie fra 1736 til 1969. Formidable volum av fløtet tømmer fra Siljan og Mykle gjorde vassdraget til en ryggrad for Fritzøegodset. Rundt 1910 hadde Siljan et av landets sterkeste skogsarbeidermiljøer. Organiseringa på landsbygda i denne tida var viktig for utviklinga av Norge som nasjonalt fellesskap. Oppskriften på både lønnskamp mot og samarbeid med arbeidsgiver ble lagt i fløtermiljøet i den lille, men stolte, skaubygda. Slemdalstreiken i 1910 var den første i sitt slag i landet. Den utfordret gamle tanker og ble et nasjonalt symbol.